Jeg har heller ikke tenkt over noe særlig hvorfor jeg spiller.

Nå spiller jeg ikke like mye som før, og da kan jeg også spørre: "Hvorfor ikke?" eller "Hva føler jeg når jeg spiller nå, kontra da jeg var mindre?"

Vel, jeg har vokst opp med Nintendo på rommet og Zelda Ocarina of Time som 6-årsgave for tretten år siden. Da kom jeg meg aldri lengre enn at jeg akkurat ble voksen-Link. Der var det alltid stopp, så var det og starte på nytt. Samme regla, utforske verdenen, leke meg. Dette gjorde noe med meg også. Fantasien min ble enorm! Når det ble sommer, og familien dro på våre lange bilturer, var jeg en helt som var på flukt fra onde vesener i hjemplassen min. Litt som Link i Ocarina of Time når alle omgivelser er ødelagt. Hver gang jeg slo på Nintendoen, om det var for å spille Mario, Zelda eller James Bond (spilte ingen rolle), la jeg ut på en reise og et eventyr! Jeg husker på ungdomsskolen da jeg spilte Battlefield 2 og CoD; loading-tiden brukte jeg på å psyke meg opp og innbilte meg at jeg satt på et jagerfly på vei ned til slagmarken. Overalt hvor jeg var brukte jeg denne fantasien.

I senere tid har det blitt mindre og mindre spilling. Fotball, skole og venner har tatt mer overhånd. Men det hender jeg setter meg ned for å spille. Hvorfor?
Jeg har funnet ut at jeg så og si aldri kjøper "nye" spill i form av spillserier som jeg ikke har hørt om. Jeg husker jeg fikk Enslaved til bursdagsgave for et par år siden på PS3. Dette var aldri noe jeg hadde spilt som barn og derfor koste jeg meg ikke et sekund da jeg spilte det. Skal jeg spille adventurespill/plattformspill må det være Zelda. Eller Mario. Det samme gjelder FPS-spill. Jeg forholder meg bare til de spillseriene jeg spilte som barn/ungdom.

Grunnen til måten jeg spiller på i dag tror jeg har mye med nostalgi og følelsen av å være barn igjen. Har aldri tenkt særlig over det, men det virker som det er barnet i meg som jeg vil holde fast på, og derfor finner jeg det vanskelig å spille noe jeg ikke har noe kjennskap til. Uansett, veldig spennende.

Mestring går igjen i postene her (selv der ordet "mestring" ikke nevnes), og det er nok mye av det som har gjort meg glad i spill, også. Det handler om at noe stort skjer, noe fantastisk blir oppnådd, og jeg får være den som får det til å skje.
Når det er sagt er jeg også glad i gode historier. Jeg kan overse en god del gameplay-feil hvis storyen er bra (men også vice versa).
Da jeg vokste opp hadde jeg ikke så mange spill på egenhånd, men brukte en del tid på å låne meg spill fra bekjente. Følelsen av å sitte med en ny opplevelse mellom hendene er noe som gleder meg stort enda. Perverst nok er ofte forventningen om spillet nesten sammenlignbar med opplevelsen jeg faktisk får, noe som dessverre gjerne gjør at eventuelle skuffelser er ekstra tunge. Likevel fortsetter jeg å jakte på de gode opplevelsene, og fra tid til annen finner jeg dem - Assassin's Creed, Fallout 3 og min nyvunne kjærlighet Don't Starve er eksempler på spill som får meg til å føle at jeg faktisk får til noe, selv om de alle har forskjellige måter å belønne meg på.

Jeg spiller spill fordi jeg har en stor fantasi som gir meg muligheten til og leve meg inn i spillet jeg spiller,hvis jeg f.eks spiller ett Pokemon spill så føles det som om det er jeg som går rundt og fanger pokemon,ikke figuren som jeg styrer i spillet.
Før jeg ble introdusert for spill i form av GBC konsollen og Pokemon så var det sjeldent at jeg fikk ett utløp for fantasien min så jeg endte opp med og begynne og tegne og skrive.Etter og ha sett på tegneserier så fikk jeg en ide/historie som jeg bare måtte få ut så da ble løsningen og skrive den ned.
Jeg skrev side opp og ned i A4 blokker og slet med senebetennelse i hånden da jeg skrev til det verket så at jeg ikke kunne gjøre noe som helst etterpå.
Hvis jeg ikke ble ferdig med og skrive så ble jeg liggendes og tenke ut historien/e i hodet mitt,handling,karakterer og dialoger,inntil jeg kunne få den ned på papir,noe som ofte endte med at jeg fikk problemer med og konsentrere meg om andre ting og førte til at skolearbeidet mitt kom i 2.rekke.
På det meste hadde jeg 3 historier inni hodet mitt som levde sitt eget liv og jeg fikk ikke konsentret meg før jeg a) avsluttet historien eller b) fikk skrevet den ned på papir.

Men når jeg begynte og spille spill så var det som om en ny verden åpnet seg for meg,her var det allerede en historie som var skrevet ferdig og alt jeg behøvde og gjøre var og spille meg i gjennom den.Men jeg ikke forandre på det som skjedde i spillet og hvis jeg ville vite slutten så måtte jeg spille meg til den var ferdig.Istedenfor og sitte med en historie i hodet som jeg ikke fikk ut så kunne jeg trykke SAVE på konsollen og vite at jeg kunne starte opp igjen der hvor jeg hadde sluttet av sist,det var en herlig følelse.

Nå når jeg har blitt eldre så lever jeg meg fortsatt inn i alle spilla som jeg spiller og derfor er min favoritt RPG spill hvor jeg spiller meg inn i en fantasy verden hvor jeg opplever historier og ting som jeg aldri vil kunne oppleve i det virkelige liv og jeg elsker det!
Jeg sliter enda med en aktiv fantasi som sjelden tar pause men jeg kan nå "bytte over" og avslutte historien hvis jeg begynner på ett nytt spill og jeg har lært og avslutte historien i hodet mitt,noe som gjør at jeg slipper og sitte og skrive det ned som jeg måtte gjøre før og det er flere år siden jeg har hatt senebetennelse nå.Men istedet har jeg dessverre fått økt hodepine med jevne mellomrom p.g.a økt spilling,da jeg har problemer med og ta pauser underveis så må hele tiden ha paracet og ibux liggendes i nærheten.Men jeg har lært meg og kjenne igjen symptomene på en begynnende hodepine så jeg ser på det som en liten pris og betale for og spille spill.

+At noen ganger så blir det virkelige livet mitt så uutholdelig at jeg bare føler for og rømme fra alt sammen,da setter jeg meg heller ned med ett spill og får tankene over på det.Hadde jeg ikke hatt den muligheten så er jeg redd for at jeg hadde tydd til andre og destruktive metoder for og rømme fra virkeligheten.

Dette er da IKKE lett å svare på. JA det er gøy faktisk. En hobby siden jeg var en liten, en bitteliten en.

Jeg begynte med Pong og Commadore i 80 tallet. VAr ca 10 når jeg fikk min NES og så ble det bare mer og mer etter det. Nå er jeg snart 33 år ung og begynte når jeg var rundt 6-7 (ihvertfall) så... Det er en del av livet mitt og jeg angrer ikke på dette.

Noen ganger spiller jeg bare for å slå ihjel litt tid. Noen ganger får jeg bare lyst til å forsvinne i en annen verden mens andre ganger kunne jeg tenke meg meg å bli ferdig med noe i et spill MEN jeg spiller bare når jeg har lyst ikke for å tøffe meg på en elelr annen måte... "Hehe, jeg spillte 7 timer i går på X spill. Fy faen jeg er større gamer enn det DU er...". Sånt synes jeg er no dritt opplegg... Og sikkert en av grunnene til jeg ikke liker trophies/achievments. Når jeg spillte Bioshock og Bayonetta var jeg i en annen verden. Helt borte og så plutselig en *PLING* med en "you just killed 100 enemies".. GAH så irriternde. Jeg har mange andre hobbyer og. Et band og et band prosjekt for eksempel. Tar mye tid det. Og øl da selvfølgelig

GAming er en del av livet mitt. Om jeg skal slå rekorden min i Wii sports eller Rayman Legends App-en...Eller om jeg vil forsvinne ned i Rapture eller Hyrule etc... En livstil

Stephen Bond svarte vel best på dette:

[..] I play computer games to forget, to lose myself in another world, to seek relief, however temporary, from conscious existence. A good game is a little death, a whole moment of bliss. It offers a glimpse of my final peace, and ushers me gently ever closer.
[..]
I've certainly read enough dire warnings against the sin of video-game immersion. For some people it's the height of irresponsibility to relinquish the self: they see immersion as a gross neglect of their duties as a mature and upstanding citizen of the Empire. And indeed, if you aspire to be one of life's winners, if you identify with the movers and shakers, if your self is one of your proudest possessions and finest achievements, then the thought of giving it up for the duration of a computer game must be quite appalling. But not for me, not now, not anymore. These days I identify with the losers; these days I'm stuck out in the hinterland, contemplating the eternal grind, the empty future, the helpless here and now. These days I want something that knocks me out of it for hours at a time; I want a window into something better.
http://plover.net/~bonds/oblivion.html