Dark Souls
It's like BDSM: it beats the shit outta you, but you can't help but crawl back for more.

Redmist skrev:

Naeras skrev:

Dark Souls
It's like BDSM: it beats the shit outta you, but you can't help but crawl back for more.

Et BDSM-forhold er basert på tillit. Hadde ikke stolt et sekund på et spill som sier "YOU DEFEATED" etter bosser.

De patchet det, desverre :<

Den øvelsen der man skal falle bakover og la en annen ta deg imot? Føler Dark Souls hadde plantet et spyd i bakken og ventet.

"plantet et spyd i bakken" du liksom.  Dark Souls hadde plantet et brennende spyd festet til en radioaktiv motorsag og ledd rått mens jeg datt bakover. Derfor er det desto mer tilfredsstillende når jeg på tross av dette kommer meg opp, grisedenger spillet tilbake og grovt utnytter den sære halefetisjen spillet ser ut til å ha. There's much satisfaction to be had.

Dog, greit, Bell Gargoyles fikk meg til å rante på nettet i stad. Ffffff-

Redmist skrev:

Var en god spilldag i dag. Spilte fram til Zia i Bastion mens jeg ventet på nedlastingen Mass Effect 2: Lair of the Shadow Broker. Jeg vet ikke, etter at jeg fikk ut tvilene mine i går fikk jeg lyst til å teste den. Er ikke så mye å si om Bastion. varierer våpnene mer enn første gang, og nøt rucks sin kommentar da jeg dro avsted med både rakettkasteren og mortaren. Men jeg har mye å si om Mass Effect. For å varme opp spilte jeg gjennom selvmordsoppdraget igjen(Jeg lyktes i å drepe Zaeed, Jack og Thane. Jeg klarte ikke pønske ut en måte å både få tatt livet av Samara og Zaeed, de er lojale og flinke). Resten av hva jeg gjorde er spoilers for hele DLC-en, så ikke les det om du ikke vil gjøre den verdiløs for deg. Den er rimelig knall.

Spoiler :     

Klarte gå feil på Illium da jeg skulle møte Liara, og endte opp med å ta et oppdrag om en quarianer som skulle arbeide som slave i 5 år for å betale gjeld hun hadde spekulert på seg. Føltes veldig Dollhouse(Serie der premisset er en instutisjon med mennesker som gir opp friheten sin i 5 år mens de fungerer som dukker for andre personligheter, vanligvis strippere og snikmordere for å nå begge ender av voksenspektrumet). Lyktes i å frigjøre henne, men tviler på at det kommer opp i treeren, siden navnet hennes var "Quarian".

Likte undersøkelsen av liaras leilighet etterpå. Var noe beroligende og jordnært i å endelig se noen kokeplater og en ovn. Synd mannskapet mitt like godt kunne vært døde hele sekvensen her. Jeg hadde med meg tidligere etterforsker og Dirty Harry Garrus, og fyren sto fullstendig stille og passet på inngangen mens jeg fomlet rundt og oppdaget den resterende biten av rustningen min i et monter. Tydeligvis har jeg flere fans enn bare Legion. Jeg frykter at hvis jeg hadde tatt med meg mesterdetektiv og ace investigator justicar Samara hadde hun fortsatt bare stått rett opp og ned i døra.

At asari-GJENGANGEREN var slem var ikke en kjempetwist, men likte den resulterende biljakten og kampen. Førstnevnte fordi Shepard og Liara ikke kunne la være å krangle. Seriøst, jeg tror ikke noe lignende foregår i hele resten av spillet. Og hele oppdraget er sånn, de klarer ikke slutte å bable, og det er innyndende og skjønt selv om biljakt-Shepard oppfører seg annerledes fra min vanlige Shepard. Synd, fortsatt, at teamet mitt holdt helt kjeft. Jeg tok Tali og Garrus, som jeg ellers ikke har brukt så mye, fordi jeg håpet de skulle utveksle noen ord, men neida. Hater at karakterene bare interagerer med meg, ikke mellom seg selv. 
Selve kampen var artig fordi vi begge hadde samme evner. Hun teleporterte konstant mens hun skrøt av sin egen magi, så jeg fulgte etter med min egen teleportering og haglet henne. Det var ikke vrient, men det var festlig, og hun tålte mye.

Skipet til SKYGGEMEKLEREN var nydelig, absolutt det mest imponerende i hele spillet(Eller, I guess, ikke i spillet). Kjeklinga mellom Shepard og Liara holdt kampene gøy. På dette tidspunktet hadde jeg begynt lære meg hvordan teleportering + hagle kan brukes på en måte som ikke tar livet av meg selv, så mellom det og de elektriske fellene var slåssinga morsom. Og bossen! Den beste på to spill, og forbeholdt DLCen. Han var en smule for enkel med teleporteringen, jeg kunne bare springe meg i fjeset hans og han la seg åpen for hagleskudd, men han var en skikkelig boss og en artig karakter. Mye mer interessant enn samlerne og innhøsterne, men krever ikke så mye å ha mer personlighet enn mecha-Cthulhu og dronene hans. Dette er sånn jeg hadde likt at de skrev inn bosser i resten av serien også, ikke som vanlige typer, men som unike og sterke vesener. Det hadde krevd litt godvilje, men jeg hadde akseptert at alle skurker i galaksen hadde sitt eget private, kjempestore kjæledyr hvis det betydde at jeg fikk varierte og kule bosskamper.

Partymedlemmet mine forsvant igjen. Jeg etterlot Garrus på Illium, der han formodentlig klarte å komme seg hjem selv. Men jeg tok med meg Tali. Tenke jeg forlot henne for å passe på Feron, for jeg fant henne ikke i kampen, men straks jeg slår ham ligger hun der på bakken. Ignoreringen fortsetter når jeg inviterer henne opp på skipet. Hun nevnte hun hadde møtt både Joker og dr. Chakwas, men klarte tydeligvis fortsatt ikke å gjenkjenne kameratene fra 2 år siden. SÅNN GÅR DET NÅR DERE ALDRI SNAKKER SAMMEN.

Likte loggene man kunne finne i bossrommet etterpå. Særlig Kaptein Andersons handleliste. For å spoile en artig spøk: Han laster ned filmer om militæret, hendelsen i Høyborgen og INNHØSTERE(Vanskelig å slutte oversette når jeg først har begynt) og bestiller en passende mengde alkohol for hver anledning. Dernest en rengjøring av leiligheten sin. Videoene også, nesten alle er av grove mord/offentlige faux-pas som gjør hele funksjonen til en samling youtube-klipp. De som ikke er det avslører at jacob er Old Spice-fyren. At Legion tydeligvis er en knallhard spiller av Galaxy of Fantasy er også gøy. Og er en rå snikskytter i Code of Honor: Medal of Duty. Og er en elendig spiller av cross-species dating sims basert på quarianere, men kjøpte spillet basert på geth angrepet av Eden Prime fordi pengene gikk til en god sak. Det er dumt, men jeg fniser godt, og jeg kunne bare fortsatt med eksempler hele dagen, som Mordins oppdragslogg og ...
Det er rart. Jeg fikk på ingen måte det samme for pengene mine som da jeg kjøpte spillet(Jeg tror DLCen kostet like mye som det jeg kjøpte et nytt Mass Effect 2 for; Litt over en hundrings), men jeg har hatt det mer morro med Lair of the Shadow Broker enn med nesten alt annet i spillet. Enda det jeg har gjort den siste halvtimen med å lese gjennom tekstlogger er spillverdenens motstykke til en nettserie som har en uke bare med oppdateringer som er personlig info om karakterene som aldri betyr noe for historien. På den annen side foregår det etter all actionen, så er mer som bra bonusmateriale. Skulle ønske mer av det kom fram i selve spillet, bare. Det bringer mer personlighet til figurene enn det lojalitetsoppdraget deres gjorde, for noen av dem, og det er morsomt og noen få ganger rørende.

Det er fortsatt ikke interaksjoner mellom karakterene, men det er det beste de har gjort så langt.

Har et spørsmål: Hvordan er DLCen om man ikke var sammen med Liara i det første spillet? Alt for meg var veldig flørtete, handlet om forholdet vårt og hvordan hun satt masse på spill for å redde meg. Det virker ikke som om det gir noe mening om alt man gjorde med henne i det første spillet var å si hallo en gang i blandt for å ha henne til å se på synene man fikk. Virker som om det kan bli iffy selv når man hadde et forhold med henne. "I have good memories of the last time you put pressure on me"-replikken fikk meg til å le, for sist gang hun prøvde seg var vi på vei for å fange Saren og jeg ba henne ta det kuli.

Har også en erklæring: Yuri Lowenthal er veldig lett gjenkjennelig og en god Feron. Fikk meg i godt humør å høre at Yosuke fra Persona 4 lever videre.

Jeg likte også Lair of the Shadow Broker-dlcen veldig godt, og velger å ta det faktum at alt av encounters og dialog virker omtrent fem ganger så gjennomarbeidet som i resten av spillet som en lovnad om at det blir mer gjennomført i treeren.

Apropos Faren: TMI. Jeg hørte det ikke sist jeg spilte, men kommer nå sannsynligvis for evig til å se for meg Yosuke hver gang jeg er på besøk i Shadowbroker's Lair.

Edit for on-topic:

Jeg begynte å spille Skyrim her om dagen. Det er ganske gøy, men til mitt hell fikk jeg låne en 360-kontroller å spille det på PC-med. Ganske mye mer behagelig enn med tastatur og datamus. Da PC-en min ikke har allverdens stats å skryte av spiller jeg med alle innstillinger på "low", så jeg kan ikke si stort om grafikken.

Jeg har lyst til å ta oppsummeringen først, for dette føles som "Fallout 3: Medieval edition". For et spill! For det meste.
Foreløpig er min holdning til historien "whatever", siden jeg ikke har sett så mye til storylinen. Har etterhvert begynt å joine The Legion, men alle sidequests får meg til å ønske å stalle så lenge som mulig (dette er sannsynligvis en reaksjon på følelsen jeg hadde etter å ha spilt gjennom storien i F3:

Jeg har det kjempegøy med questene, og liker karakterene godt. Likevel får jeg en stadig følelse av at jeg er fullstendig alene i verden. Jeg vet ikke, noen ganger føler jeg bare at spillet har en mild mangel på stemning.

Og det er enkelte skuffelser. Eksempelvis:

Likevel er det helt klart et spennende spill som ser ut til å kunne gi timevis med underholdning, ikke minst på grunn av sandbox-stemningen. Det er også fantastisk deilig å få spille et RPG uten bestemte klasser!

Edit 2: Når det gjelder Liara, Redmist, så er hun omtrent like morsom dersom det ikke var noe romance-stuff i eneren. Min female Shepard fikk en ordentlig godklem, og kjeklingen og praten var der. Og det var flott. Det eneste problemet er at de virket som gamle venninner på en måte som jeg egentlig ikke tror henger så godt sammen med eneren.

Sist endret av Essi (07/01 2012 20:30:50)

Redmist skrev:

Har også en erklæring: Yuri Lowenthal er veldig lett gjenkjennelig og en god Feron. Fikk meg i godt humør å høre at Yosuke fra Persona 4 lever videre.

Han låner stemmen sin til sånn ca alle spill nå til dags. Det gjør meg gal.

En annen ting som gjør meg gal er Skyward Sword. Det er et dritbra spill, men nå mot slutten begynner det å bli uutholdelig med den grusomme tvungne SAMLINGEN av alt mulig. Jaaa, så gøy å samle fem milliarder noter spredt utover en gigantisk skog fylt med vann og svømmingen er slitsom som gjør det sååå mye bedre, og fytti katta så moro å samle alle items om igjen på den kjedelige vulkanen. Holder egentlig på med den siste dragen nå men jeg trengte en pause før hodet mitt sprengte. Dette er milevis verre enn triforce-jaktingen i Wind Waker.

Sist endret av Patney (07/01 2012 18:45:43)

Jeg har ikke engang giddet å spille Uncharted 3 selv om jeg kunne lånt det av søstra mi når som helst. Det virker som akkurat det samme som vi fikk servert i toeren, med unntak av at det er litt brunere, og enkelte sier det er verre. Hvorfor GOTY?

Essi skrev:

Jeg likte også Lair of the Shadow Broker-dlcen veldig godt, og velger å ta det faktum at alt av encounters og dialog virker omtrent fem ganger så gjennomarbeidet som i resten av spillet som en lovnad om at det blir mer gjennomført i treeren.

Edit 2: Når det gjelder Liara, Redmist, så er hun omtrent like morsom dersom det ikke var noe romance-stuff i eneren. Min female Shepard fikk en ordentlig godklem, og kjeklingen og praten var der. Og det var flott. Det eneste problemet er at de virket som gamle venninner på en måte som jeg egentlig ikke tror henger så godt sammen med eneren.

Kjenner meg igjen i å være mer hypet for treeren etter dette. Hjalp nok mer at de ikke hadde samme tidspress, da, tror ikke de bare ble dobbelt så bra som vanlig sånn plutselig. Kjenner meg også igjen med det med Liara, men med Garrus. Hadde kjefta på han hele eneren for å bevege seg på kanten av loven, bedt ham gi opp hevn og ikke drepe kriminelle. Tok det nærmeste eneren hadde lojalitetsoppdrag og hjalp ham finne en salariansk doktor som drev med tvilsom organhandel, og hindret Garrus i å ta livet av ham. Lærte ham at hevn ikke førte til noe, etc. Så, i toeren, har han blitt The Punisher for å hevne en kollega og jeg finner ham omringet av en hel kriminell underverden som prøver hevne seg for alle kameratene deres han har skutt. Og det Shepard gjør er ikke å kjefte på ham for å fullstendig gå imot alt hun lærte ham, men i stedet blir kjempeglad og koser seg med ham. Bioware har overført de viktigste avgjørelsene jeg tok, men føler de skyter seg i foten på de viktige tingene som får det til å føles som om det faktisk er en fortsettelse på min historie.

Jeg tenker at en av de viktigste forskjellene på ME1 og ME2 er hvem du sloss mot. I eneren var motstanderne alltid zombier, klonede/leiesoldat-kroganere eller roboter. Jeg husker et segment der man veldig spesifikt skulle unngå å drepe menneskene man sloss mot. I toeren meier man ned alle slags raser og alle slags folk. Det kjennes mye mindre riktig og får hele universet til å føles litt psycho. Virker som om drap er alles første løsning.

坂田銀時 skrev:

Spoiler :     

http://cloud.steampowered.com/ugc/59470 … EF190B671/

Redmist skrev:

Du tar ikke feil, burde gi det et tosifret tall med timer før jeg dropper det. Hadde nok vært mer inni det hvis jeg likte stilen mer. Synes de moderne japanske låtene var bedre i Persona enn det de her var.

Med mindre du har sniklyttet fra YouTube, så har du ikke hørt alt fra TWEwY. Det og Crisis Core er de to spillene hvor Takeharu Ishimoto virkelig begynte å slå an som komponist (ikke glem at Meguro har komponert massevis siden 1990-tallet).

Kanskje jeg burde sniklytte på youtube. Sikkert ikke nødvendig når jeg først har spilt 10 timer.

坂田銀時 skrev:

Redmist skrev:

Jeg hadde ikke hørt Danger Zone før, og den er kul. Minner litt om Decisive Battle fra Devil Summoner 2.

Danger Zone bruker deler fra åpningssangen til P3P.

Kult, liker at de bruker om igjen åpningen på den måten. Persona 4s sistebossmelodi bruker om igjen deler av den vanlige kampmusikken, men det er en laaang melodi, og det meste av den utenom gjenbruken av den vanlige kampmusikken er ganske forglemmelige greier. Danger Zone er en bedre låt, gir meg lyst til å spille P3P(Ikke at jeg har en portable, såh vel).

坂田銀時 skrev:

Redmist skrev:

Har også en erklæring: Yuri Lowenthal er veldig lett gjenkjennelig og en god Feron. Fikk meg i godt humør å høre at Yosuke fra Persona 4 lever videre.

Snork. Amerikanerne bruker nesten hele tiden de samme 5-6 kvinnelige/mannlige stemmene i videospill og dubbet anime.

Atlus elsker visst Lowenthal, men har ikke merket meg nok andre til å være enig eller uenig. Vet at Nolan North ikke har noe problemer med å få seg lønnet arbeide, hahah. 

坂田銀時 skrev:

Redmist skrev:

(Jeg liker også Akira Toriyamas designs mye bedre som sprites i CT enn jeg liker dem som 3D-modeller/tegninger. Skrudde av cutscenene.)

Eh? Jeg ser ikke noe poeng med å skru av de animerte mellomscene. Alle er relativ korte, og de er ganske bra tegnet og animerte (tross alt samme studio som har jobbet med DBZ, One Piece etc), i motsetning til visse andre. Du er vel bare litt spesiell og sær, men det er egentlig ikke noe nytt.

Det er mer et problem med designene enn med produksjonene. Delvis liker jeg bare ikke Toriyamas stil så mye. Den ble mer og mer kantete jo lenger ut i Dragonball jeg kom(virker som om han er mer myk nå, men til gjengjeld mer kjedelig. Dessuten likte cutscenene å legge hvite highlights på alt. Skjønnhet er subjektivt, og jeg synes det ser fryktelig ut. De eneste som passer det er Frog og Robo, siden de er henholdsvis slimete og metalliske(Robos utseende er min favoritt i spillet, det er ingen menneskelige deler Toriyama kan sette altfor spisse sko, ekle frisyrer eller kantete buksefolder på).




Jeg liker stilen hans i spriteform. Alt er en smule kantete i det formatet på grunn av piksler uansett og det er for smått til å se mange detaljer, så resultatet er en masse lekre sprites med mange farger.
(En tredje grunn til å ikke ha på cutscenene er at de blir spilt av i spillets egen motor like etterpå, så man må se scenarioene to ganger.)

Jeg har ikke noe imot Toriyama sin stil.

Jeg rundet Skyward Sword nettopp. BI JU TI FULL

Sist endret av Patney (08/01 2012 23:18:57)

Redmist skrev:

坂田銀時 skrev:

Redmist skrev:

Jeg hadde ikke hørt Danger Zone før, og den er kul. Minner litt om Decisive Battle fra Devil Summoner 2.

Danger Zone bruker deler fra åpningssangen til P3P.

Kult, liker at de bruker om igjen åpningen på den måten. Persona 4s sistebossmelodi bruker om igjen deler av den vanlige kampmusikken, men det er en laaang melodi, og det meste av den utenom gjenbruken av den vanlige kampmusikken er ganske forglemmelige greier. Danger Zone er en bedre låt, gir meg lyst til å spille P3P(Ikke at jeg har en portable, såh vel).

Har du egentlig blitt ferdig med Persona 4, eller har du bare youtubet siste del?

Redmist skrev:

Essi skrev:

"Sminke på en gris"?

På en måte, bare at jeg ikke synes sminken er pen.

Spilte Rayman Origins i dag. En av mine roomies hadde også fått seg det(men til PS3), så samarbeidet med ham om å få noen siste electoons. Han er tydeligvis nesten ferdig. Gruer meg til jeg også når det punktet at jeg må samle hver eneste electoon.

Om du ikke samler alle electoons før du går videre til neste verden er du en casual.

Patney skrev:

Trist, siste bossen er alltid de beste øyeblikkene i jRPGs. Spesielt i SMT-serien.

Bossene i Persona 4 er ikke så gode. Utenom de to første har alle veldig mye HP, og selv om alle har et lite "triks" ved det de gjør (Bruker power charge før fysisk og mind charge før is, for eksempel) hjelper det ikke noe særlig å løse det, tar fortsatt en evighet å slå dem. Eneste der å løse trikset gjør at han dør raskere er vel JESUS-bossen, siden å løse hans triks gjør at to karakterer kan gjøre mye mer skade(forsterking av ett element, mens alle andre gjør mindre skade). I teorien, i alle fall, de andre to kan jo knapt gjøre noe siden de bare har sitt eget element. Er for lang tid som brukes på å bare gjenta den samme prosessen på dem.

Lasse skrev:

Om du ikke samler alle electoons før du går videre til neste verden er du en casual.

Spilte mer Rayman Origins med roomien i dag. Vi åpnet opp og spilte gjennom den siste banen, og jeg må si at jeg aldri har brølt så mye før mens jeg har spilt. Pleier bare ta det piano en stund hvis noe frustrerer meg i et spill, men siden vi samarbeidet presset vi hverandre opp og fram og jeg bannet som om jeg skulle være lillebroren min. Lover at payoffen er svak. Kommer aldri til å gidde samle alle electoons selv, den siste banen er nesten all race, i stil med de kistene man må forfølge. Økte ikke livskvaliteten min å komme gjennom den. Båndet til min roomie er kjempesterkt nå, da.

Patney skrev:

Persona sine bosser er ikke perfekte, men designet, musikken og settingen er det som gjør det for meg. Siste boss er et gigantisk klimaks, og du bare feier det vekk fordi du ikke helt liker hvordan de er utført? Du blir bare særere og særere ass.

I'll face Myself: battle er en god låt og bossene i MARU-Q/BAD BAD BATHOUSE spesielt har veldig kule designs, men sistebossen? Den er et veldig dårlig klimaks på grunn av plottet i tillegg til selve kampen.

Mario Kart 7 med en kompis!

Half-Life 2 har ikke tålt tidens tann spesielt bra. Da det kom ut satte det nye standarder i flere felter, da spesielt fysikkmotoren, karakterer og grafikk, men spillets eneste morsomme våpen er gravity gun, historien er ikke den letteste å følge, fiendene er kjedelige å skyte og seksjonene med kjøretøy er bajs. Det er verdt en gjennomspilling allikevel, men det føles ikke like fantastisk nå som det gjorde for.. syv år siden?

Sist endret av Naeras (12/01 2012 10:49:36)